Enkelte
fikk et godt liv på øya og trives fortsatt i geitefjøset. Men øya ble også
en flyktningleir for forvirrede sjeler og sosiale kasus fra inn- og utland.
Karlsøy ble det lovede land for eskapister. De fleste lykkejegere pakket sekken
etter en snøvinter med isnende vind fra Barentshavet. For andre langveisfarende
endte eksperimentet i kaos og personlige tragedier, en avgrunn vi for noen år
siden kunne betrakte i Svein Andersens utmerkede filmdokument «Mellom geiter,
rock og Muhammed».
I dag er
hippiene så trøtte at de truet med å avvikle den årlige musikkfestivalen.
Men hippiegenererasjonens barn har grepet inn, og sørger for at det blir
festival igjen til helga. Rockerne kommer, deriblant band som Crash og Semi
Norvhge. Men Attac Norge kommer også, det ryddes plass for seminarer om
globalisering og velferdsstaten. Ungdommen ønsker ikke at festivalen skal bli en
vanlig rockefestival - men håper at den kan trekke bevisste mennesker, folk som
bryr seg om det samfunnet de lever i, som en «demonstrasjon mot den urett som
skjer rundt oss», forteller Ariel Joshua Sivertsen (21).
Hvordan
gikk det så med barna på hippieøya? Ariel har åpenbart arvet både politisk
engasjement og musikalsk talent. Han spiller sammen med pappa Stein Olsen i
bandet Karlsøy Prestegaard, og har, som han sier, opplevd «jævlig mye
forskjellig på et knøttlite sted i verden der det strømmet på med drømmere fra
alle verdens kanter».
- Vi har jo
lidd veldig ulike skjebner. Noen har det gått bra med, noen er på
mentalsykehuset, noen er på kjøret i byen og noen er døde, ifølge Ariel. Han
synes ikke det kan være tvil om at foreldrenes livsstil ble en tung belastning
for noen barn. Sjøl synes han det viktigste han fikk med seg var toleranse,
blant annet fordi han på vei til og fra skolen kunne se folk sitte ute i snøen,
vendt mot Lyngsalpene og Mekka. Den muslimske vekkelsen døde hen da
opphavsmannen, en svensk bruktbilselger, tok ferja til fastlandet og aldri kom
tilbake.
«Når man
reiser ut i den nordnorske ødemarken, reiser man ikke vekk fra samfunnet, man
reiser dypere og dypere inn i det,» skrev den danske forfatteren Carsten Jensen
etter et besøk i 1994. Sikre svar på hvorfor ting ble som de ble på Karlsøy,
finnes ikke. Det som er sikkert, er at de underlige hendelsene på øya bør danne
et brukbart utgangspunkt for et sosialantropologisk doktorgradsarbeid.